Jeg ser meget annet også inne i meg, når jeg ligger sammenkrøllet under teppet, full av sovepiller og alkohol, mens jeg kjenner den milde varmen i kroppen, og vet at bevisstheten ikke lenger er av piggtråd og smerte. Jeg ser meg selv som barn, da jeg drakk vin for første gang og visste at dette, det var min drikk... at den hjalp... lindret... at den var levende vann... tryllevann... Da jeg var eldre, ti år gammel, drakk jeg opp et helt vinanker, mens mine foreldre var bortreist. Jeg hadde mine første hallusinasjoner da; jeg så en løve sitte i min fars lenestol, en stor, gul og prektig løve. Og ved siden av den satt en ung mann i blå skjorte og grå bukser. Stolsetet bøyet seg under vekten av løven. Jeg følte ingen angst hverken for dyret eller for mennesket. Det var tvert imot slik at min vanlige angst var borte, og blodet rant ikke langs vinduspostene og ned på gulvet, og alt var mykt og varmt og stille. Luften mellom gutten og løven og meg var full av blomster og ranker, og når jeg la meg om nettene alene og full, da var jeg ikke redd for mørket, og hylingen fra kattene ute i de våte høstnettene trodde jeg ikke lenger kom fra barn som ble pint. Jeg la meg som nu, med varme og likegladhet i kroppen, med det indre fylt av gode bilder, jeg trakk føttene opp under meg, slik som nu – i fosterstilling – og flettet armene om hverandre, med hendene under armhulene eller i skrittet, og alt var mykhet og mørke og alt var godt, men jeg visste at oppvåkningen kunne bli ond, hvis jeg ikke satte en krukke med avtappet vin ved siden av sengen. Jeg gikk ikke på skole, og jeg ga satan i alle kameratene jeg var redd for og i lærerne som jeg hatet. Jeg drakk av vinen med en gang jeg våknet, og alt var godt.
Hva som skjedde, vet jeg ikke. Men etterpå kom det en tid av den vanlige sorten, hvor mørket var vendt tilbake og hvor skolebøkene var klistret sammen av blod, hvor jeg gråt om natten og drømte at jeg ble jaget ut på bryggen av pøbelen og kastet i oet svarte vannet, som drev av kordonger og fiskekadavere og slim. Det hjalp ikke å holde hendene i skrittet eller under armhulene; kattene i den kalde, svarte haven var ikke lenger katter, men lemlestede bam som gråt... allikevel gikk det forbi, da jeg igjen kom over et større lager med alkohol; jeg blomstret opp og levet igjen som et vanlig bam. Bare da det tok slutt, opplevet jeg noe nytt: for første gang drakk jeg opp min fars barbervann, og han skjønte ikke hvorfor det var blitt borte.
